Forflytning

Forflyttning, rom installasjon, Mix Media.
7 foto, 4 store stener, spotlight, blindramme, presenning, sand, småstener, glassbiter, grener, mandler, 6 hvite puter.  2007

Beskrivelse av rommet.
7 fotografier i A1 format plassert på kabelskinnen som står i rommet fra den gang det var et datarom. Bildene viser utsnitt av stenørkenen i mellom Atlas fjellene i Marokko. I hvert bilde kan du se et hull, noe er fjernet. Ved siden av hvert bilde ligger det en sten som jeg har fjernet derfra. Rommet belyses av spot –lights som er festet til seg selv og satt inn i stikk kontaktene i kabelskinnen. På gulvet ligger det en blindramme fylt med sand, i sanden ligger det diverse små gjenstander jeg også har funnet under turer i fjellene i Atlas, Marokko. Rundt blindrammen ligger det 6 hvite puter. De besøkende satte spor etter seg i sanden, flyttet gjenstandene innenfor rammen, men ingenting ble tatt. Alle stenene var der fortsatt etter utstillingen.

Bakgrunn for prosjektet.
Jeg ønsket både å belyse vår menneskelige trang til å berøre og røve. At vi forandrer i kraft av vår tilstedeværelse. At vi endrer fordi vi ønsker å etterlate noe nytt, at det uberørte ikke får stå i fred fordi fristelsen er for stor.
Dette, samtidig som jeg ønsket å skape et rom som inviterte tilskueren til å hvile, til å trekke pusten og til å lande.

Jeg har vært inspirert av de japanske munkenes kontakt med stenenes vesen. At de var i stand til å fornemme om en sten lå riktig i forhold til seg selv. Og hvordan de bygget opp zen hagene. Stenhagene. Jeg er også inspirert av de munkene hvis mål er å vandre på jorden i dette livet uten å skade en maur, fordi den har like mye rett til å være her som ham.Slik at i skjæringspunktene mellom  alle disse historiene ligger installasjonenes tema. Et sted mellom å invitere til nærvær og hvile rundt sandkassen, samtidig som bildene langs veggene viser overgrep mot en ørken som er blitt frarøvet sine stener, og som nå kun har hull tilbake i jorden der de var. Mens stenene selv står malplassert på en kabelskinne.

Hvordan bevege seg gjennom livet uten å berøre  jorden,
Hvorfor bevege seg gjennom uten å bevege?

Hva er det i meg som er så engstelig for å skape en forandring,
for å endre det som er, til det jeg ønsker at det skal være.

Hvorfor skal jeg holde pusten så sommerfuglen vil lande,
så skyene vil fortsette å forflytte seg,
så ikke støvet skal endre mønster,

Hva er det i meg som er så glad i å ødelegge, så sterkt vil forandre,
Som ikke respekterer noe annet enn min tanke,
min ide, min endringskraft.

Når jeg er i det fremmede, merker jeg meg selv mye lettere.
Det skjer også om vinteren, når kulden utenfor gir kroppen min en tydeligere grense.
Jeg vet hvor jeg begynner og hvor jeg slutter.

Hvorfor har jeg endret verden, og er den faktisk endret?
Hvorfor har jeg forskjøvet klodens tyngepunkt en lille smule?
Og kan den vippe ut av balanse?

Hvorfor har vi dette store behovet for å forandre?
Sette spor, skape groper som viser at vi har vært her.Når aldri noe kan forsvinne.