Sandman, rom installasjon, Mix Media.
Sort betong, rød lenestol, prosjektor som viser vann og lysreflekser i 5% hastighet, hvit presenning, hvit transperant fiberduk, en figur i sand ligende på fiberdukenpresenningen. Et prosjekt i  Liquid Light serien. 2007

Beskrivelse av rommet.
Du står i døren. Til venstre for deg er det en sort stripe betonggulv som ender i en rød lenestol ved den motsatte veggen. Du kan gå dit og sette deg. Et projeksjonsapparat står på gulvet ved lenestolen. Det lyser opp deler av rommet og strålen ender i veggen skrått innover i rommet. Gulv og vegger er dekket av hvit presenning, som det ligger en transperent hvit fiberduk oppå.  Midt på den hvite delen av gulvet ligger det en skikkelse i sand. Kroppen er tegnet ut med et stedvis tynt lag sand. Hodet hans ligger ved lenestolen. Skikkelsen blir opplyst av videoprojeksjonen som viser lysreflekser i en elv som renner svært langsomt. Så langsomt at du ikke kan se annet enn abstrakte mønster og fargeskiftninger. Rytmen i rommet er rolig og inntrykkene få.

Bakgrunn for prosjektet.
Sandman, tittelen kom i arbeidet med det jeg trodde skulle bli en skulptur laget av 250 kg sand, men som da jeg begynte på gulvet ble til noe over 2,5 desiliter sand. Det er godt vi har returrett i dette landet. Den referer både til Sandman som bringer oss inn i den lille hverdagslige døden vi møter i søvnen, og til det forgjengelige i menneskekroppen, det som går over til materie når vi dør.

Installasjonen er inspirert av møte mellom det forgjengelige i oss og det evige.  Jeg lever i en tid, i en del av verden der det er overskudd til å tillate seg å senke pulsen og ta inn en dypere del av livet, mens det i all hovedsak er det motsatte som skjer. Pulsen i denne byen er hektisk, alle skal rekke alt, men det er svært få som er tilstedeværende. Det er kun et kollektivt stress som flyter rundt gatehjørnene og forsurer luften. Det behøves åpenhet for å sanse et annet menneske. Når vi ser hverandre, gir vi hverandre også akksept for våre respktive tilstedeværelser i sammenhengen. Vi er flokk dyr. Vår overlevelsesevne henger sammen med at flokken anerkjenner oss.  Det samfunnet vi beveger oss i i dag har gitt avkall på mange verdier for å kunne forsvare og opprettholde det jaget etter profitt som jeg opplever driver mange av besluttningene som blir tatt. Vi har  bl.a skjøvet døden så godt som ut av livet og dermed uthuler vi vår egen erfaring. Jeg ønsker å skape et rom der betrakteren inviteres til å hvile i møtet med seg selv og det forgjengelige.
Installasjonen var oprinnelig ment som et rom for nærvær. Etter hvert som arbeidet skred frem opplevde jeg at det kretset mere og mere rundt døden,  rundt møte med doden i oss selv. Et tema som jeg opplever som svært viktig.
De ulike små døder som livet til enhver tid består av.
Opplevelsen at at når jeg hengir meg til dem, når jeg lar dem dø meg, gå gjennom meg,  forsterkes også dybden og intensiteten i det levende i meg.